BJØRNSTJERNE MARTINIUS BJØRNSON
Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832-1910)
Ingen andre norske forfattere har etterlatt seg så mange manuskripter, artikler og brev som Bjørnstjerne Bjørnson. Ved siden av å være forfatter hadde han et brennende samfunnsengasjement, og fra de første avisartiklene til sin død var han en markant figur i norsk åndsliv og politikk.
Bjørnstjerne Bjørnson skrev en rekke romaner, noveller, skuespill, dikt og sanger som fremdeles har en sterk posisjon i Norge. «Synnøve Solbakken», «Ja, vi elsker», «En glad gutt» og «Jeg velger meg april» kommer for eksempel alle fra Bjørnsons penn, selv om ikke alle vet at det er ham som står bak. I 1903 mottok han Nobels litteraturpris for forfatterskapet sitt.
Samfunnsengasjement
Bjørnstjerne Bjørnson hadde også et enormt samfunnsengasjement og viet mye av livet til å kjempe for undertrykte og fattige i Norge og andre steder i verden. Han var innom en lang rekke temaer, fra de store politiske sakene til kamp for ulike småfugler. Han var med på å sette dagsorden i norsk offentlighet, og han skrev med stort engasjement i aviser i Norden og lenger sør i Europa.
Slovakene og Dreyfus
Unionsoppløsningen, kvinners rettigheter, riksmålet, allmenn stemmerett, skandinavismen - sakene han var opptatt av var mange. Han kritiserte kristendommens dogmer, monarkiet og engasjerte seg for minoritetene i Øst-Europa. Særlig for situasjonen i Slovakia, hvor madjarene undertrykte slovakene. Han støttet også fyrstikkarbeideres kamp for bedre arbeidsforhold, og han kastet seg inn i Dreyfus-saken, en av Europas mest omtalte justismord-saker. Den franske offiseren Alfred Dreyfus, som var av jødisk herkomst, ble dømt for spionasje til fordel for Tyskland. Mange forfattere, deriblant Émile Zola og Bjørnson, engasjerte seg på vegne av Dreyfus, som til slutt ble benådet og frikjent.
Bjørnson var en flammende folketaler, og store folkemengder kunne samle seg for å høre ham. Han høstet stor applaus for engasjementet sitt, men også mye misnøye og skjellsord. Særlig var kritikken hans mot kirken og monarkiet dårlig likt av mange, han mistet venner og kunne bli pepet ut. I perioder oppholdt Bjørnson seg i utlandet, og han bodde til sammen mange år i Italia.
Tiden i Nesset og Molde
Bjørnson ble født den 8. desember 1832 på Bjørgan prestegård i Kvikne nord for Tynset. Da han var fem år gammel, ble faren Peder Bjørnson utnevnt til sogneprest i Nesset. Bjørnson-biograf Edvard Hoem skildrer Bjørnson-familiens ankomst til Nesset prestegård 11. april 1838 slik: «dei køyrde inn på tunet på Nesset prestegard. I sonens minne skulle prestegarden alltid stå i eventyrglans. […] Det er her diktaren Bjørnstjerne Bjørnson blir til.»
I Nesset prestegjeld gikk Bjørnson på omgangsskolen, og han viste tidlig glede ved å skrive. Da han var 11 år var han vitne til en hendelse som skulle sette dype spor i ham. Faren tok ham med på en offentlig henrettelse av en ung gutt, en opplevelse som er breskrevet i «Et stygt barndomsminne».
Middelskolen i Molde
Samme året som Bjørnson fylte 12 år, reiste han til Molde hvor han gikk på middelskolen i årene 1844-1849. Snart stiftet han skoleavisen Friheten, og etter hvert våknet samfunnsengasjementet hans for alvor. I 1848, da Bjørnson var blitt 15 år, leste han om den franske februarrevolusjonen i Romsdals Budstikke. Inspirert av revolusjonen skrev han «Frihetens tale til moldenserne». Denne ble publisert i Romsdals Budstikke den 12. mai og var Bjørnsons første publiserte artikkel.
Barndomsårene på Nesset prestegård og skoletida i Molde preget Bjørnson så lenge han levde. Som 70-åring skrev han til Alexander Kielland: « ..jeg er Romsdøl. Der blev jeg til, av det land og folkefærd er jeg særpreget; – Mangfoldigheten i det og farven, farven; så det lever jeg med til min død.» (Sitert i Amdam 1993, 97).
Ut i verden
Etter middelskolen i Molde reiste Bjørnson til Oslo for å begynne på Heltbergs studentfabrikk. Der traff han Henrik Ibsen, Jonas Lie og Aasmund Olavsson Vinje. Utover på 1850-tallet arbeidet han som journalist og skribent, og i 1857 utga han «Synnøve Solbakken» som føljetong i Illustrert Folkeblad. Bondefortellingen kom seinere ut som bok og var Bjørnsons debut-verk.
I 1858 giftet han seg med Karoline Reimers, og sammen fikk de barna Bjørn, Einar, Erling, Bergljot og Dagny. Dagny døde i 1872, men noen år seinere fikk Bjørnstjerne og Karoline en datter til, som de også døpte Dagny.
Teatermannen Bjørnson
Bjørnson hadde et stort hjerte for teateret og står bak skuespill som «Over Ævne»,«En handske», «Redaktøren» og «En fallitt ». Han var leder ved Ole Bulls teater i Bergen og direktør ved Christiania Theater på 1860-tallet.
I 1875 kom han og familien til gården Aulestad i Gausdal. Gården var hjemmet til Bjørnson frem til hans død i 1910.
Bjørnstjerne Bjørnson døde i Paris den 26. april 1910. Dit hadde han reist for å få behandling for hjertelidelsen sin. Hjemsendelsen og gravferden hans mangler sidestykke i norsk historie. Båren ble ført med tog fra Paris til København, hvor mange tusen mennesker hadde møtt opp for å ta avskjed med ham. Panserskipet ”Norge” fraktet kisten tilbake til Kristiania og ble møtt med en 21-skudds Kongesalutt fra Akershus festning. Oslofjorden var full av båter, og tusenvis av mennesker fylte gatene.
Enormt materiale
Bjørnstjerne Bjørnson skrev ustanselig, og ingen norske forfattere har etterlatt seg så mange manus, brev og artikler som ham. Bjørnsonsamlingen hos Nasjonalbiblioteket er uten sammenligning den største samlingen skriftlig materiale etter en norsk forfatter. Det meste av originalmaterialet er donasjoner fra Bjørnsons familie, og dagens samling består av rundt 800 manuskripter, nesten 6.500 brev fra Bjørnson og rundt 12.000 brev til ham.
